Byggmester Augensen

“Men du vet det gutten min…., at jeg skal jo hjelpe til…med alt!”

Den setningen tror jeg Henrik fikk høre tusen ganger. Allikevel trodde han ikke på det. Ikke et sekund trodde han på meg.

Vinteren for to år siden var da jeg for alvor tenkte at denne sommeren skulle det drivhuset jeg hadde mast om (og blitt lovet) bli bygget.

Henrik ble rimelig slapp hver gang jeg snakket om det og sa “vi” som i at jeg skulle hjelpe til ….

Jeg så bare øyne som himlet og rulla seg opp i hodet på han hver gang jeg sa ordet “vi”….og det ordet brukte jeg mye(og til mitt forsvar så mente jeg det denne gangen)

Det starter her (etter avstemning fra dere) hvor Henrik (med mye mumling i barten) måtte fjerne sitt høyt elskede, flotte rosablomstrede tre…

….og gjerde og plattingen (akkurat som jeg sa vi skulle, men som han ikke var enig i… Hvis du vil ha en oppfriskning på det kan du lese om det her

I tillegg til treet måtte også plattingen bort. Ikke skjønner jeg hvorfor det var så ille for han, men jeg tror han bare prøvde å holde meg litt nede. Så jeg ikke skulle ta av..hvis du skjønner.

Så, bort og vekk med den. Selv om det snart er to år siden vi begynte husker jeg godt hvor tungt det var å bære vekk de seksjonene, for ikke å snakke om alle spikrene og skruene jeg skrapte meg opp på.

Men, jeg hadde sagt at jeg skulle hjelpe til med alt og jo mindre han trodde på meg…jo mer bestemt ble jeg på å holde ord.

Jeg skulle sannelig vise han at jeg mente det jeg sa, ja.

Så var det bare resten igjen da og å få redda noen av rosene. De gravde jeg opp og plasserte i en balje frem til slutten av sommeren og jaggu klarte noen av de seg og blomstrer villig videre på nye plasser.

Under her fant vi mye kost kan dere tro…masse leker fra guttene var små og minst ett brett med intakte egg fra frittgående høner…

Så er det jo sånn da….at jeg hadde vært fornøyd med et bitte lite drivhus jeg, og det var jo det som i utgangspunktet var planen. Et lite koselig hus hvor det var plass til planter, en stol og meg. Mest fordi jeg ikke skulle skremme Henrik med for stor jobb og for at ikke piffen skulle gå ut av ham før han (eller “vi” da som jeg likte å si) i det hele tatt fikk begynt. For hvis jeg kliner til med for store og avanserte planer, da vet jeg at han ville satt ned foten og da hadde det ikke blitt noe av… Nei, det er viktig at det kommer fra han selv.

Men jeg vet du…, jeg kjenner den kællen jeg! Så her var det bare å bruke det jeg kan som best…. Kvinnelist (og som et ordtak sier: manns list er vel behende, men kvinnelist er uten ende….)

Så da ba jeg Henrik om å tegne et forslag om hva han syns var et fint drivhus og hvordan han syns det skulle se ut.

Da ble det ordning skal jeg si. Han tegnet og kastet, tegnet og kastet mens jeg klappet og strøk på han over hvor flink han var og over hvor fint det ble…så planene de ble både større og flottere for hvert utkast… (hurra!!)

For å peppe han opp maks, sa jeg med min mest fløyelsmyke stemme “men klarer du dette da? Det ser avansert ut og det blir mye jobb, vet du…” …samtidig som jeg klødde han kjærlig på ryggen (det beste han vet) og lovpriste tegnekunnskapene og det fine huset han hadde tegnet..

Det var helt idiotisk å lage et så lite drivhus når vi først skulle i gang mente han, så hvis han bare fikk leid seg en minigraver så skulle alt gå fint…

Den minigravern leide jeg før han rakk å avslutte setningen, for å si det sånn.

Så, da var vi i gang da…en fredagskveld i April…

Det var riktignok noen år siden han hadde prøvd seg med gravemaskin så jaggu var det godt at Line og Jarle kom for å sjekke ut framdrifta.

For Jarle, han kunne sakene sine han! Her gikk det unna….

Line og jeg sprang med hver vår trillebår med jord og leire så svetten silte for å holde tritt med gravemester Jarle.

Et par timer senere så det slik ut…

…og dagen etter tok jeg dette bildet fra verandaen og det var vel da jeg tenkte:”herregud, hva har vi begitt oss ut på….”

Meen, som Henrik sier…det er for sent å snyte seg når nesa er vekk…så det var bare å smi mens jernet var varmt og varmt var igrunn været også. Jeg tror det var denne dagen at temperaturen målte 25 grader og resten av sommeren ble det aldri noe kjøligere heller. Herre min hatt som jeg svettet den sommeren.

Jeg syns det var et trist syn å se. Rot og leire overalt, men sånn må det jo bare være mens man holder på. Jeg vet jo det, men likevel…

Det var bare å fortsette videre. Ingen tid å miste. Arbeidsleder Augensen hadde planene klare for hver dag. Hva vi måtte gjøre, hva vi burde rekke, hva vi trengte til neste dag, hva som måtte bestilles osv….og gikk ikke alt etter planen…vel, da måtte vi bare starte enda tidligere på morgenene. Til Henriks fortvilelse (han er som kjent ikke like morgenfugl som meg)

Hver kveld sørget jeg for å ha noe klart som jeg kunne starte med på morgenen etter og var det ikke noe jeg kunne gjøre på egenhånd så prøvde jeg å rydde. Samle verktøy, plukke steiner, dra på fyllinga med søppel osv…

Ikke helt enkelt å rydde når det ser sånn ut. Det blir bare å flytte rotet fra et sted til et annet, for kaste dette skulle jeg ikke. Det kunne jo hende at jeg skulle bruke det i drivhuset. Det var bare å bite det i seg og tenke at når alt ble ferdig så ville det bli bra. Forhåpentligvis..

Etter å ha lagt på duk var det å fylle på 300 trillebårlass med pukk….(det føltes hvertfall ut som 300 lass)

….før isolasjon ble lagt.

Så var det armering, forskaling, varmekabler…(ja, for det var her jeg skjønte at Henrik og jeg hadde totalt forskjellig syn på hva et drivhus var) For varmekabler var ikke en del av min plan, ei heller i budsjettet. Som budsjettansvarlig hadde jeg ikke laget noe post for uforutsette utgifter. Henrik syns det var dumt å lage noe så solid og stort uten å legge varmekabler. Javel, sa jeg og tenkte at det er sikkert lurt…

Så, endelig kunne betongen komme. Og med den på plass tenkte jeg at nå var alt det kjedelige og grunnlegende ferdig og at nå kunne alt det morsomme begynne… Så en ukes tid nå, så skulle vel mye være gjort…

Så var det grunnmur og forblending med murstein. Samarbeidet oss imellom gikk over all forventning. Jeg hadde sagt klart og tydelig ifra (tusen ganger) at jeg skulle hjelpe til med alt….og jeg mente det. En forutsetning var uansett at han måtte vise meg ting på en skikkelig måte. Ikke bare tro at jeg skulle skjønne hva han mente eller tenkte når han sa noe i en litt irritert, oppgitt og stresset tone. For da skjærer det seg vet du…da tenner jeg og så blir det bare furting og surmuling før det baller på seg. Nei, jeg må ha det skikkelig forklart og så må jeg gjøre det mens han forklarer meg det og ser at jeg gjør det riktig fra begynnelsen.

Jeg var murermester Augensen også jeg…Guri så moro når man mestrer ting man ikke skulle trodd man klarte. Selvtilliten økte i takt med bygget….og varmen lige så…

Mer masse og pukk ble fylt på for å jevne ut bakkenivå.

Og endelig kunne vi begynne på neste trinn. Selve reisverket. Ingenting går fort nok for meg så når vi først kom hit, da tenkte jeg vel at “et par dager nå, så er mye gjort…..”

Jeg ble en racer på å lodde altså….om noen ikke vet hva det er så er det å vatre i loddrett tilstand… (skrev jeg med stolthet 😉 )

Det ene fører virkelig med seg det andre og Henrik som er veldig negativ til forandring fant selv ut at skilleveggen til plattingen måtte bort. Det er så deilig når han finner ut av slikt på egenhånd, for jeg hadde jo skjønt det for lengst selvfølgelig.

Det sitter langt inne altså… å rive noe han tidligere har bygd. Og bjørnebærbuskene som hvert år ble så store og fine med masse bær…de måtte også graves opp..uff, det var det værste for meg.

Med reisverket godt i gang var det bare å begynne å beise. Gud bedre så glad jeg er for at jeg startet beisingen med en gang. Hver kveld før vi skulle gi oss var det frem med kosten og beise over alt. Absolutt alt har jeg beiset over 3 ganger. Tenk for en jobb det hadde vært om jeg skulle ventet til slutt med det.. Grøss og gru..

Dette var vel den uka jeg likte best. For det gikk så unna. Stor forandring fra dag til dag…bortsett fra været som var like forbannet varmt. Til glede for alle med hytte og båt selvfølgelig. Til plage for oss “håndtverkere” bak i en trang hage. På ettermiddagen kom myggen og mens jeg stod der og holdt en blytung bjelke måtte jeg bare la den stikke, stikke og stikke..for det var meg den la sin elsk på selvfølgelig….

Vi måtte tilslutt ta oss en ukes pause midt i byggingen. Det ble rett og slett for varmt. Tenk det…

Ingen av oss hadde energi til å jobbe i den varmen for nede i dumpa hos oss kokte det, rett og slett. Det var jo ikke meningen at den pausen skulle vare så lenge, men varmen gav seg jo aldri. Tilslutt skjønte vi at skulle dette bli ferdig før høsten kom så måtte vi bare tråkke til igjen.

Som sagt så gjort og som Henrik sa…”bare vi får begynt på taket. Da blir det ferdig på et øyeblikk”…

Jommen sa jeg smør…

For “unna” for meg er en…max 2 dager. Tak tar jaggu tid skal jeg si. Når plankene ikke er samarbeidsvillig og ikke vil passe i hverandre så blir det mye banning. Mest fra meg selvfølgelig…som hadde sett for meg at det skulle bli innflyttningsklart på noen dager. I hodet mitt hadde jeg allerede begynt å plukke tomatene jeg skulle ha der inne…..

Så kom det endelig regn… Hurra altså! Noe så godt…endelig skulle det bli frisk luft og normal norsk sommer og i påvente av at den ene regndagen sommeren 2018 skulle gå over fant jeg ut noe lurt…

“Vi pusser opp badet” sa jeg. “Så har vi et prosjekt for dårlige værdager”. da var det rett før Henrik fikk meg lagt inn tror jeg. Så sånn ble det. Badet ble ribbet for oppussing og det dårlige været som endelig kom, gikk over akkurat idet vi hadde vært på fyllinga med dusjkabinettet og baderomsinnredningen. (Når jeg nevner den historien nå.. det skjer ikke ofte, så ser han alvorlig på meg og sier: “Tenk at du har evnen til å le av det”…jeg tok nok litt for mye Møllers tran den sommeren ja…)…

Dagen etter var solen tilbake…. og vi var uten bad.

…så resten av sommeren gikk med til drivhus igjen. Badet fikk vente og vi dusja ute etter endt arbeidsdag helt frem til begynnelsen av Oktober. Jada, de gærne har det godt. Vi jobbet til ni hver kveld, da gav vi oss. Tok en dusj ute……

….og satt oss ned rene og slitne i hver vår pysjbukse mens vi stirret rett frem i kveldsvarmen…

…i 2 timer hver kveld, før jeg svima av i det hodet landet på puta for å drømme om…..

…mer beising, beising og atter beising. Jeg var rimelig lei av å beise til slutt.

Så var det taket da. Dårlig tålmodighet og høydeskrekk er en dårlig kombinasjon. Så mens vi la taket var det godt med litt hjelp. Det ble litt 2 klovner på taket og en på bakken. For mens vi satt på taket og skulle prøve å få ting gjort stod Henrik på bakken og instruerte mens han rev sitt hår…….

Men, det gikk bra det og. Tak ble det og den dag i dag er det fortsatt potte tett.

Dette paret kjøpte Henrik til meg i gave mens vi bygde. Han syns de minnet litt om oss sa han. Jeg vet nå ikke det….

Første store skuffelse ble taket. Jeg har samlet på noen gamle solide, kjøledører i 10 år til akkurat dette bruket og hele ene siden var tenkt til disse. Det var også disse Henrik hadde tatt utgangspunkt i når vi bygde reisverket. Det skulle gå lett å sage ut for å sette inn disse vinduene til slutt. Men nei, rammene på de glassene var helt umulig å få av samme hva vi prøvde. Så da stod vi der da….uten glass i taket. Da brast på en måte drivhusdrømmen litt, for uansett ville det ikke bli lyst nok til å drive frem noe som helst med tett tak. Det ble et par takvinduer i stedet…og i tillegg måtte vi bestille mer takstein (jeg hadde bestemt meg for en ganske så eksklusiv takstein for siden vi kun skulle ha det på den ene siden syns jeg vi kunne koste på oss det….nå måtte jeg bestille til enda en side. Så ikke bare ble det forandring i utseende, det gikk et par kroner ekstra til både takvinduer og takstein. Usj, snakk om budsjettkrasj…..(attpåtil har vi flyttet rundt på de glassene i ti år…)

Så, litt betuttet, noe blakkere og mye kål senere var vinduene og takstein på plass. Vi var fortsatt kjærester og hadde en hyggelig tone med hverandre. Henrik var kjempeimponert over innsatsen min, og det beste av alt… vi kunne snart begynne innvendig.

Og for dere som nå syns jeg er veldig urimelig som kan si at Henrik er utålmodig, så er han det (bortsett fra med meg… der er han veldig tålmodig) og jeg har endelig skjønt at Rom ikke ble bygd på en dag. Ting tar tid.

 

Henrik har to mottoer. Det ene er “alt for Lise, alt for hagen” og det andre er “happy wife, happy life…”

 

To be continued…….

 

Etterord: Henrik tok synstest og fikk seg briller senere den sommeren.

 

Da gjenstår det bare å ønske God søndag. Jeg har kastet meg på surdeigstarter og surdeigsbaking og er i gang for n`te gangen uten at jeg får noe dreis på det. Vi får se hvordan det går i dag med ny surdeigsstarter…. Den som gir seg er en d….

 

Klem fra meg Blomsterlise

Dame i sin beste alder! Er glad i alt som er godt!!! Elsker blomster, mat, reiser, familen, venninnene mine, dyr, natur og ikke minst humor og sjølironi! Bloggen har vist seg å være et sted for alle mine hageprosjekter (som mannen min elsker å fullføre for meg) og alle mine lyster når det kommer til å utforske nye oppskrifter. Som Pippi sier, dette har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg sikkert...
Posts created 160

One thought on “Byggmester Augensen

  1. Herlig lesing, Lise! 😍 Og for en innsats dere gjorde! 👏👏👏
    Vel verdt det, når man ser hvor mye glede det har gitt i etterkant. Nå gleder jeg meg til fortsettelsen av historien, og til sesongen starter igjen 😍
    Lykke til med surdeigen. Jeg skal ut på hagebefaring. 😍 Deilig med sol, bart og varmegrader i januar! ♥️
    Klem fra andre siden av byen 🥰

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Related Posts

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top