Jeg blir så imponert over noen menneskers evne til å ha orden absolutt over alt.
Uansett hvor mye jeg rydder og ordner opp på et sted…så samler det seg bare på nytt et annet sted. Jeg er typen som bare flytter rotet rundt.
Jeg skjønte ganske fort at det ville bli en slik plass bak det nye drivhuset. “Jeg bare setter det her så lenge” er en livsfarlig tanke, for før jeg vet ordet av det så er det fullt av greier som i påvente av å bli brukt ser ut som en skrothaug. Det hadde ikke vært hyggelig for naboen så jeg måtte finne på noe som så litt bedre ut enn det her.
Med minst 50 krukker, kar, baljer og trekasser som ikke hadde noen fast plass tenkte jeg at de fikk få dette området. Jeg måtte bare få satt de i litt system. Mange av de inneholdt overvintrede urter så da tenkte jeg at dette område kunne bli en forlengelse av grønnsaksavdelingen. Nemlig en egen urtehage.
Som vanlig kom ideen en søndags morgen og som nok et uplanlagt prosjekt bestemte jeg meg for at det ikke skulle koste noe. Jeg skulle bruke det vi hadde og hele formålet var at rotet skulle ryddes og settes i system. At det skulle bli hyggelig å se på rotet, rett og slett.
Nedoverbakke og ujevnt underlag gjorde det litt vanskelig, men med litt restematerialer, kantebånd, takstein, masse bark og noen skiferplater skred det etter hvert frem en liten urtehage.
Fortsatt hadde jeg mengder med terracottapotter til overs og de ble brukt i høyden.
Et armeringsjern plassert godt ned i bakken og så er det bare å tre pottene nedpå. Start med den største og fortsett til den minste i toppen. Sett de litt på skrå så de hviler på kanten av potten under og så avslutt med en potte opp ned helt til slutt for å skjule jernet i toppen.
Husk at du ikke bruker de aller minste pottene til dette. Det tørker fort i solsteken så sørg for at pottene rommer en fornuftig mengde med jord til plantene så de holder på fuktigheten i mer enn bare noen timer.
Jeg hadde mengder med potter så jeg fikk to tårn. Det ene fylte jeg med forskjellige timiansorter og det andre med diverse oreganosorter.
Og enda hadde jeg et lite jern igjen og noen flere potter så det ble et lite tårn i blomsterbedet bortenfor også. Når jeg ser det nå så tror jeg at jeg vil ha mørk rød blomkarse i disse pottene til sommeren.
Rabarbraplanta har fått plass og inn til den stygge garasjeveggen plantet jeg to pipeholurter som jeg håper vil dekke hele veggen etter hvert.
Jeg tror den lille plassen bak drivhuset rommet over 30 forskjellige sorter tilslutt. Det var bønner, reddik, neper, artisjokk, salater og masse forskjellige urter.
Men det beste av alt var jo at jeg fikk en orden i rotet og bonusen ble en aldri så bitteliten utvidelse av hagen.
Minuset ble jo selvfølgelig at jeg nå kom til å lage meg en ny roteplass for jeg har alltid noe mer på lur som jeg kanskje kan få brukt for og ikke vil kvitte meg med. Og stadig vekk finner jeg nye ting jeg bare måå ha som jeg kanskje, muligens kommer til å få brukt for. Huff altså, jeg skjønner jo bare mer og mer at jeg lider av samlemani og sterk angst for å kaste ting… Jeg vet faktisk hvorfor også. Ved et par anledninger har jeg hatt storopprydning og kastet eller gitt bort ting jeg har angret på i etterkant. Som den fine sorte jernsengen med messingknotter på som jeg kjøpte for 200 kroner på en svensk auksjon… Den ga jeg bort for mange år siden. Tenk det! Det gjør vondt langt inn i hjerterota mi når jeg tenker på det. Ja, jeg vet det bare er en ting, men jeg tror det er akkurat den tingen som gjør at jeg har utviklet min angst for å kvitte meg med ting.
Men Henrik vet dere…, han vet råd….
Han foreslo at han kunne bygge på veggen her hvor utedusjen stod. Her hang det noen gamle morkne kjerrehjul omkranset av klematis som utover sommeren skjulte innsynet. Utedusjen var uansett klar for utskiftning og jeg var overlykkelig for at det var han som selv kom med forslaget (dere vet jo nå at Henrik jobber absolutt best om det er han som kommer med forslaga. Jeg bare spiller med, lovpriser og stryker han medhårs…).
Veggen fikk et par etterlengtede strøk med maling og underdelen fikk brun beis. 2 drueplanter som tidligere stod ved hagestua og sturet over for lite sol, fikk flytte ned i bakken her hvor solen steker til den går ned. Målet er selvfølgelig at denne veggen skal bli grønn og bugne av druer (så vi får se….)
Ikke bare bare lett å lage et bed i nedoverbakke, men jeg tror drueplantene skal klare den oppgaven.
Det eneste vi beholdt fra den gamle dusjen var dusjhodet. Det ble montert på et kobberrør og den gamle skjermveggen (som jeg tok fra skrothaugen hos ei venninne) var nå helt morken og kasteklar. Ny skjermvegg ble montert…
..litt planter, steiner og stæsj….
…så er vi klare for kveldsdusjen ute igjen. Det er virkelig bare noe av det deiligste på en sommerdag. Etter en dag med “haging” som jeg kaller det…å kunne ta med seg kveldspysjen ned hit, dusje i det varme vannet, sette seg på den grønne benken foran drivhuset med et glass vin og se utover skogen mens sola går ned for kvelden…. Ååhh, som jeg gleder meg til sommerdager igjen..
Og se som drueplantene (til høyre) koste seg og villig vokste utover sommeren…
Det nest beste med dette var jo selvfølgelig skilleveggen som Henrik bygde på for bak der kan jeg nå samle trillebårer, utstyr og alt ting og tang jeg skal ta vare på uten at det syns. Akkurat sånn rydding som jeg er best på…simsalabim..borte vekk bak en vegg 🙂
I dag kunne jeg ønsket meg en skogstur, men med det været tror jeg det blir innekos i stedet. Jeg skal så litt mer, kanskje gjøre litt lekser, kanskje rydde litt på vaskerommet, fortsette å tenke på om jeg kan få plass til en pizzaovn i hagen….og så blir det flesk og duppe til middag.
Etter at høsten endelig var kommet og hagestua var ferdig brukte vi den hver helg det første året. Uten tv var det deilig å sitte der inne med en bok, kinasjakk og radio, og bare se ut på hagen gjennom de store glassvinduene i all slags vær.
Tiden frem mot jul går ganske så fort og jeg er fornøyd med at kveldene kan brukes til annet enn vanning og kniping av blomster, men det varer akkurat til kalkunen og rødkålen er svelget og rakettene er skutt opp. Da kommer kløen etter vår og hage over nattan. Frem med gamle hageblader, og bildene jeg har tatt gjennom sommeren blir ofte sett på. Lengselen etter vår, sommer og farger er nesten uutholdelig.
Så sitter jeg der da, i hagestua en helg og surmuler litt over det drivhuset jeg fortsatt ikke har. Den tiltenkte plassen til et drivhus er jo nå brukt opp og det er litt deprimerende. Jeg kunne ikke fatte og begripe hvor vi kunne få skviset inn et lite hus til, før det slo meg at hønehuset måtte ofres….
Da skal jeg si det ble fart i meg. Jeg googlet og leste om alle mulige drivhus i størrelser og prisklasser. Side opp og side ned, og siden budsjettet for dette allerede var sprengt i filler på hagestua måtte dette koste minimalt. Ikke var det snakk om å bygge noe selv denne gangen heller…ærlig talt, da tror jeg Henrik hadde fått anfall.
Jeg fant et fra Byggshopper og det til en super pris, bestilte og fortalte det til Henrik…i den rekkefølgen.
Litt oppgitt (men ikke så gæli som jeg hadde forventet) ble han, men han var veldig ferdig med hønehold og etter litt syns også han det var en perfekt ide. (Jeg er ikke ferdig med høner, men det vet ikke Henrik enda….)
I påsken i fjor kunne vi endelig starte.
Siden jeg er et surrehue med bilder og har ny PC fant jeg ikke noe bilder fra hvordan det så ut før vi begynte. Jeg måtte gå inn på Nrk fra vi var med på Hagen min og ta et bilde der. (Fikk du ikke sett det kan du se den her ) Men slik så det altså ut ..på sommeren, vel og merke….
Etter at rammeverket var på plass gikk vi løs på monteringen. Jiiisesss, så mye deler! Her var det bare å smøre seg med tålmodighet og ta en ting av gangen. Her kommer 2 av de 4 bildene jeg tok med deler.
Det var nesten så jeg mistet pusten bare ved synet. Jeg har aldri likt byggesett, puslespill eller lego, så dette ville bli en utfordring.
Jeg ble ikke mindre slapp av å se på bruksanvisningen heller……
Uansett, sokkelen var allerede oppe så det var for sent å snu nå. Her var det bare å ta en ting av gangen OG følge bruksanvisningen til punkt og prikke. Alt var merket til hver minste lille detalj så det var bare å gjøre som det stod på tegningene og ha tålmodighet…det er der det glipper for meg, vet du…. Jeg var jo brennsikker på at dette var gjort i en bråvending. Den gang ei…..
Vi fikk det opp i løpet av påskedagene og som vanlig ballet det på seg, som det som vanlig gjør når jeg er involvert….
Litt grått og trist rundt enda, men det er tross alt bare tidlig vår. Her er gulvet ferdig med terrassebord og reisverket er klart. Det var klart for å sette inn glassene. Vi hadde fått levert polykarbonatplater i stedet for glass og i påvente av at de riktige glassene skulle bli levert startet jeg oppgraderingen av området rundt drivhuset. Selvfølgelig med hodet fullt av bilder om hvordan det tilslutt skulle bli…..
Jeg kunne valgt å gi dere bare de pene bildene…, men det er jo ikke morsomt? Så sånn så det altså ut rundt oss…..
Men altså, det er ikke søppel eller skrot. Jo, kanskje litt, men det er skrot som kan brukes. Det er staur, jernunderstell (til bord), stoler (som skulle males), trekasser og masse stæsj som jeg kanskje kan få bruk for. Selv om det ser ut som jeg tar vare på alt, så gjør jeg ikke det. Jeg kaster det jeg vet er ubrukelig og tar vare på det jeg ser muligheter med. Så sånn er det med det…!
Uansett da, så skulle jeg oppgradere rundt dette drivhuset og for å få begynt med dette måtte jeg flytte på alt dette greiene da. Som dere vet så er jo jeg våken i otta, mens Henrik snorker til formiddagen. Det er da jeg påstarter alle prosjekter som jeg tror jeg kan klare alene, men som etterhvert eskalerer og som Henrik etter en tid uansett må hjelpe til med…
Ryddet ble det og nå måtte det bare fylles på litt masse for å få rettet opp. Det måtte mye masse til for å få det jevnt rundt drivhuset. Her skulle jeg ha blomster i potter, bed og pallekarmer med alt jeg skulle dyrke. Jeg skulle ha sittegruppe hvor vi kunne sitte på kveldene med et glass vin mens vi skuet utover naturen….sukk, det er så mye jeg ser for meg oppe i hodet…
Ryddet ble det og hageavfall fra alle potter og materialrester fra hagestua ble brukt som fyllmasse og med mengder med jord ble det etter hvert en ordning.
Det ble kastanjegjerde rundt og for å holde ugresset i sjakk som etter hvert vil komme ble det lagt duk.
Endelig kunne jeg plassere pallekarmene og det er da det begynner å bli et bilde av hvordan det tilslutt ville bli. Henrik som ikke har evnen til å se hva jeg ser i hodet, begynte nå å skjønne hva jeg hadde sett for meg mens jeg nå hadde gått videre til å drømme om alle grønnsakene jeg skulle høste etter hvert.
Også denne gangen gikk det med mengder med jord….
Det begynner endelig å jevne seg ut rundt sokkelen.
Planter som før stod foran hønehuset hadde jeg gravd opp i håp om å redde. De ble plantet ned igjen så fort jeg fikk en plass klar. Jeg fikk kjøpt to avblomstede Magnoliatrær som var brukt på en messeutstilling for en rimelig penge, så de kom kjapt i jorden ( gleder meg til å se om de kommer med blomster i år).
Nok et lag med duk ble lagt (som dere sikkert vet er jeg ikke glad i å luke) før vi kunne begynne å fylle på sjøsingel. Klok av skade hadde jeg denne gangen bestilt på forhånd. Riktignok bare en sekk…og det holdt jo ikke lenge…
Så jeg måtte bestille en til…..
…og enda en. Tre sekker gikk det før alt var dekket og når det er sagt så tror jeg jaggu jeg må ha en sekk til i år. Innimellom bestilling og venting på mer sjøsingel ble pallekarmer fylt med jord. Det går fire sekker per pallekarm, så med doble karmer trengtes det åtte sekker i hver. Den gamle krakken hadde fått seg et par strøk med maling og jeg begynte å plassere litt og litt etter hvert som noen områder ble klare.
Nå hadde vi igjen delt på oppgavene så Henrik tok de siste justeringene mens jeg fikk orden utvendig og vasket glass. Nå var det bare pur glede og harmoni. Det minsket på deler, skruer og muttere og det var straks tid for innflytting og driving av planter.
Stygge, men anvendelige møbler fikk seg et strøk maling. Jeg sverger til bengalakk på alt som skal tåle temperaturforskjeller, vær og vind. Det kan brukes på plast, metall og tre og gjør at gjenstander som mange ville kastet tåler, noen sesonger til.
Litt etter litt minsker haugen med alt jeg har samlet på. Staurene blir brukt som plantestøtter og her skrur Henrik en gammel dør på jernunderstellene som skal bli til et bord.
De hvite stolene dere så tidligere har også fått et par strøk med maling. Plantebord, planter og annet utstyr har flyttet inn og drivhuset ble flittig brukt….av tobeinte og firbeinte…
Utenfor trivdes både blomster og grønnsaker. I mine 6 pallekarmer hadde jeg gresskar, gulerøtter, bondebønner, knutekål, sellerirot, grønnkål, palmekål, asparges og poteter. Blomstene her ute i kroken er Klematis “summer snow”, hvit pasjonsblomst (som mange av dere sikkert kjenner som en inneblomst, men som stortrives ute i sol) og den fantastiske Georginen “Cafe au lait”.
Inne vokste det villig frem chili, aubergine, tomater og paprika.
Selvfølgelig ispedd hyggelige kveldsstunder med et glass vin mens jeg plantet om, priklet, dullet og stelte med alle…inkludert Henrik 😉 Akkurat slik som jeg hadde tenkt at det skulle være.
Fra det var en samlingsplass for ting og tang jeg en gang kanskje kunne eller muligens skulle bruke, så ble det veldig bra. Jeg har endelig fått drivhuset jeg har drømt om og jeg hjalp til med båtpussen senere den sommeren, så båten endelig kom på vannet igjen til Henriks store glede (noen gleder skal han ha og, tenker jeg..)
Men så er det jo sånn da……at si f.eks at du skal male en vegg… Da tenker du at du skal kun male veggen for listene og taket trenger du ikke å male for de er pene fra før. Så maler du veggen og først da ser du at listene kanskje ikke var så pene likevel, ikke sant? Så maler du listene, men da ser du at taket også må males… og når taket er ferdig så tenker du at da kan like så godt døra få et strøk også så alt blir pent… Skjønner du hva jeg mener?? Det ene tar det andre ..det tredje og det fjerde… og jeg har jo en tendens til å falle i den fella, så selvfølgelig fant jeg meg noen flere prosjekter den sommeren, men det får vi ta neste gang…
I dag er jeg ferdig med mitt tredje forsøk med surdeigsstarter og håper at alle gode ting fortsatt er tre. Litt av en prosess for å få til surdeig, men når den først er i boks så kan den jo vare evig, sier de som er lærde.
Litt lekselesing og en skogstur i tillegg så er jeg straks klar for en ny uke.
Trygt hjemme fra danmarkstur med full bil og full av pågangsmot var det bare å få tømt bilen og sette i gang.
Før vi reiste til Danmark var det klart for å begynne på hageprosjektet, så jeg fikk på meg arbeidstøy (shorts og Crocs) i rekordfart.
Jernet som var bestillt for å dele inn den nye hageflekken og frem til inngangspartiet var kommet, så her var det bare for meg å begynne. De to bambusplantene til venstre har stått bortgjemt nede ved hønehuset i mange år i påvente av at jeg skulle finne riktig plass, og endelig fikk de komme til sin rett. Vi har en utleieleilighet med utsyn/innsyn fra hagen så bambus er perfekt for å skjerme. Den har allerede tredoblet seg og blitt et frodig skille for både leietaker og oss. Dessuten så er den vintergrønn og det er absolutt et pluss.
Jeg skilte også av med et bambusgjerde. Ikke fordi det trengtes, men fordi jeg syns det er fint og har hatt lyst til å sette opp ett lenge. Det ble kjøpt året før og har også bare ventet på å finne sin plass.
Mer jord ble bestilt. Myye jord faktisk! Tre lass på hengeren. Det var store nivåforskjeller så her måtte det noen lass til og når jeg endelig trodde det var nok (selvfølgelig på en helg) måtte jeg ty til hagesenter og 100 sekker til….
Merkelig det der at man alltid skal gå tom for ting man trenger når det er helg.
Skjønner hva jeg mener nå…med ting overalt…?
Henrik ordnet med sitt og jeg med mitt. Nå trivdes jeg vet du…for å anlegge en hageflekk er jo bare pur glede. Her var det ingen mål,tegninger eller formler som måtte følges. Kun bilder i hodet, drømmer, ønsker og fantasi…og lommeboka da…
Med jernet på plass var inndelingen i boks og jeg kunne gå videre til neste trinn. Duk, grus og heller.
Det er en grunn til at de stolene dukker opp på mange bilder. Det var pausestolene våre, for mettet som vi var på sol og varme flyttet vi de med oss til alle skyggeflekker hver gang vi skulle ha pause. Jeg tror aldri jeg har ungått sol så mye som den sommeren.
Jeg må si at kællen klarte seg usedvanlig godt i tropevarmen med alle kravene fra en overenergisk kjærring. Mulig det hjalp at jeg stadig vekk lovet å hjelpe til med båtpuss når vi bare ble ferdige (noe vi ikke ble før andre tok båten opp fra vann)…
Atter en gang så skjønte jeg at planlegging er halve jobben. Den grusen som jeg hadde sett for meg at jeg skulle bruke var det bestillingstid på. En ukes ventetid lissom. Det hadde jeg selvfølgelig ikke tid til og etter å ha tømt div hagesenter i distriktet for sjøsingel en lørdagsettermiddag kunne jeg fortsette med mitt igjen, dog litt muggen i humøret siden bildet i hodet ikke samsvarte med virkeligheten. Planlegging, planlegging, planlegging Lise! Når skal jeg få det inn i hodet..?
Med Crocs og knebeskyttelse var det bare å blande for hånd…
Sånn, da var det en vei rett frem fra gårdsplassen, en vei til venstre inn i hovedhuset og en vei til høyre til plattingen. Nå var det bare å fylle opp med enda mer jord (opp til murkanten rundt hele) og så kunne jeg begynne å plante og snart så litt gress.
Rolf-Aage følger med….
Takløk ble plantet helt inntil trappa….
…og Henrik var snart klar med hobbyrommet. Dørene er de samme som dere så i forrige innlegg, men de var om mulig enda finere på baksiden hvor de var brune og med en rusten lås. Det var den siden vi valgte å ha ut mot rommet.
Som sagt tidligere ble det noen turer på diverse hagesenter og det var på et besøk der at Henrik så disse store, grønne inngangsportalene. “Bare gå forbi, vi skal ikke kjøpe de” sa en nervøs økonomiansvarlig Augensen. De kostet jo det hvite i øyet og det var definitivt en utgiftspost som ikke stod i budsjettet! Henrik føler som sagt ingen skam ved å prute (det gjør derimot jeg) “Hadde det vært tilbud så hadde det stått tilbud, vet du” sier jeg i et forsøk på å få han til å gå videre mens Henrik svarer “en vare er ikke mer verdt enn det folk er villige til å betale for den” og selv om det kanskje er noe i det, så gikk jeg skamfull å gjemte meg bak en tralle med blomster mens han gikk for å forhandle….
Så da endte vi hjemme igjen, med ikke mindre enn to buer…. og 90% avslag…. tenke seg det…90% avslag! Jeg var ganske fornøyd med den kællen igjen da, og skammen jeg hadde følt et øyeblikk var forduftet som dugg for solen 🙂
Da var det bare å plukke bort litt beleggningsstein og grave hull…noe som medførte at jeg trengte flere heller og enda mer sjøsingel… Posten “uforutsette utgifter” økte i takt med temperaturen den sommeren.
Etter hvert som blomster blir plantet og gress blir sådd begynner hagestua å bli klar for innredning. Jeg er nesten klar med hageprosjektet mitt og verker etter å få satt mitt preg innvendig og å få en orden rundt utvendig.
Alle glassvegger er satt inn, alle vegger er tette og blomster og inngangsportal er plantet. Det ser ut til at jeg har plantet blomster uten mål og mening, men det var også min intensjon at det skulle se slik ut. Jeg ville ikke ha linjer, grupperinger eller noe som minnet om ryddighet. Derimot ville jeg ha det fargerikt, frodig og vilt.
Til sommeren skal dere få se hvor fint det er blitt nå som alt har fått grodd seg til. Jeg har også satt 300 blomsterløk som kommer på våren.
Hobbyrommet er klart for innflytting…..
Vinduseksjonene var målt ut for å passe, men det gjorde de ikke. Det var der vi bare gav opp og satt oss ned. Når du er sliten, varm og lei så skal det ikke mye motgang til før du mister glød og iver. Vinduene var for små og etter mye frem og tilbake, banning og kløing i hodet, fant vi ut at det passet perfekt hvis vi la en murstein under glasset og tettet med Tek7 (hva jeg har lært…).
Herre min hatt så flaks vi hadde med den.
Langs jernet i alle smårutene måtte jeg tette med sort silikon utvendig og innvendig (noe jeg for øvrig syns var en drittjobb…grisete og vanskelig å få pent), men etter 12 tuber med silikon var vinduene potte tette.
Endelig etter å ha vasket vinduer, tak og gulv kunne møblene komme på plass.
Litt småmangler var det fortsatt (takrenner og vindskier), men ikke verre enn at det kunne vente for nå var vi begge like sugne på å komme oss inn og ta det i bruk.
Georgineknollene var plantet på våren og viste seg nå fra sin beste side. Hagen hadde jo stått full av potter og bøtter med blomster jeg hadde sådd og som jeg hadde stellet med gjennom sommeren og byggeprosessen.
Veldig hyggelig stemning når kvelden kom og alle lys ble tent…
….og flere og flere gjenstander fikk flytte inn…
Og når Henrik trodde at alt var ferdig og livet igjen bare kunne bestå av kos og glede, serverte jeg han noe godt til kvelds og to kalde pils, før jeg slapp bomben…. at jeg hadde sagt ja til at Ukebladet Hjemmet kunne komme på hagebesøk…… At den kællen hadde mer hår igjen på hodet den sommeren er et under… Ikke bare hadde vi et bad som var ribbet for innredning og skulle pusses opp (det fikk bare vente), men jeg måtte jo fixe og shine opp resten av hagen også. Tiden før de skulle komme var knapp og det var fortsatt like j… varmt. Henrik blir fort hissig og amper (på meg) når jeg stresser`n opp med alt som skal gjøres, må gjøres og burde bli gjort..men som jeg sier til`n: “tell til hundre og sett i gang, jo raskere du begynner, jo raskere blir du ferdig”. Og det var mye som måtte gjøres.
Meg gikk det derimot helt fint med. Jeg hadde som sagt en bokstav eller to den sommeren og var full av pågangsmot og krutt fra jeg våknet (det var gjerne før fuglene feis)
Jeg gikk skikkelig til verks……
…for når du har så mye greier på så liten plass nytter det ikke å rydde en og en gjenstand.
Nei, da er det bare å fjerne alt, for så å plassere det tilbake på nytt igjen. Jeg hadde jo ikke brukt et minutt på hagen siden året før faktisk, så det var ganske deilig å endelig få tatt et tak.
Har du sett på makan så mye greier…… Skjønner jo bare mer og mer hvorfor vi fikk navnet “skrotnissene” …
Men det blir bra helt til slutt når den siste potta finner sin plass og det blir en form for system i rotet.
Foto: Jeanette Bækkevold
Dagen for besøket kom og det var med stolthet jeg kunne ønske damene fra Ukebladet Hjemmet velkommen bak i hagen. Til tross for at frodigheten ikke var på topp etter en regnfri sommer, så det likevel rimelig greit ut.
Journalist Kjersti Lunnan Aass og fotograf Jeanette Bækkevold.
Under kommer det noen bilder som Fotograf Jeanette Bækkevold tok og som viser deler av hagestua innvendig.
Der ser dere vasken på veggen som vi kjøpte i Danmark, bordet og dørene selvfølgelig.
Det er mange detaljer som jeg ikke får frem på bilder. Gamle dørhåndtak, dørhammer, dørstopper, gamle skodder og diverse småmøbler. Alt kjøpt på vår pilgrimsferd i Danmark.
Foto: Jeanette Bækkevold
På bildet under ser dere inngangen fra hagen. Det ble to innganger. En fra huset og inn, og en fra hagen og inn.
Plenen hadde jeg klart å holde nogenlunde grønn selv om det var vanningsrestriksjoner. Det kan nok ha vært at jeg vannet den bittelitt i smug på kvelden altså…..
Foto: Jeanette Bækkevold
Dette var enden på visa om drivhuset som ikke ble et drivhus, men altså en hagestue og det med tidenes budsjettsprekk.
Her har det vært jentekvelder og guttekvelder, ungdomskvelder og kurskvelder….og ikke minst så har Henrik og jeg brukt den nesten hver eneste helg. Når andre drar på hytta i helgen så gjør vi det samme. Pakker med oss bok, blader, vin, mat og hunder og rigger oss til der ute.
Foto: Jeanette Bækkevold
Så godt når regnet endelig kom i slutten av september og jeg kunne sitte der inne å nyte hagen med en god bok og Rolf på fanget.
“Men du Henrik…. siden det ikke ble noe drivhus på meg, så ønsker jeg meg fortsatt det”……..sa jeg en kveld……
Søndagsklem fra meg
Blomsterlise
Nedenfor viser jeg noen flere av de fine bildene som Jeanette Bækkevold tok til reportasjen.
Endelig var vi ferdig utvendig. Eller ferdig og ferdig, fru blom…ferdig var det vel ikke, men nok til at vi i allefall kunne begynne inne.
Det var jo det jeg verket etter og det tok ikke lange tiden før jeg angret på det.
For om jeg syns det var varmt å holde på ute så skal jeg love deg at det var varmt å holde på inne. Uten mulighet for skygge, i stekende solskinn fra formiddagen og frem til sola gikk ned.
Jeg fant stadig på nye oppgaver jeg bare måtte begynne på utendørs, som å beise en benk….
…, men det tok jo ikke lange tiden så da sa jeg meg ansvarlig for å restaurere noen gamle vinduer vi skulle bruke.
Det hadde jeg aldri gjort før så her måtte det skrapes, pusses, kittes, kutte glass (det gjorde Henrik) og males.
Sett i ettertid så kunne vel den kittinga vært gjort litt mer nøysomt, men vinduene står så høyt plassert at det er det ingen som ser. Jeg var fornøyd med mine første vindusrestaureringer.
Vinduene kom på plass og det var tid for flislegging. Enda en ting jeg aldri hadde gjort før….
..hvor vanskelig kunne det være lissom? Jeg vet, jeg er så eplekjekk..og det får jeg jaggu lide for innimellom, men så lærer jeg “the hard way” da..
Prime, lime, legge på flis og fuge. Voila!
For da Henrik bare måtte bråkjøre i godtebutikken (XL Knatterudfjellet eller Diamantboring) før det stengte en fredag ettermiddag var jeg så eplekjekk at jeg sa:”dette ordner jeg. Bare kjør du”
Litt for eplekjekk med mengder av fugemasse i stekende sol og 60 varmegrader (minst) så tørket det raskere enn jeg rakk å vaske. Ååhh, herre min hatt som jeg vasket…og vred opp svampen…og vasket…og innimellom der fikk jeg ringt til Henrik mens jeg hysterisk skrek inn i røret at han måtte komme hjem å hjelpe meg….med en gang!
Det gikk bra til slutt, men et øyeblikk der var jeg sikker på at jeg aldri kom til å få bort restene av den fugemassa. Fortsatt er jeg usikker på om det finnes noe triks for det, men pytt…jeg tror ikke jeg skal bli murermester i mitt neste liv uansett.
Så da var flislegginga ferdig også, og da gjenstod det bare å tette bakveggen og få laget det lille hobbyrommet i enden der nede. Dette var jobb for en (altså Henrik) så jeg måtte finne meg andre geskjefter.
Hageområdet rundt ble min oppgave. Dette var noe jeg kunne gjøre uten hjelp og som jeg hadde gledet meg til lenge. Uten plantegning (bortsett fra bildet i hodet mitt) kjøpte jeg inn jord, fikk bestilt jern (til å dele inn områder) og fikk sønnen til å hjelpe meg å fjerne resten av den gamle plattingen.
Så mye lenger kom jeg ikke på noen dager….
…for da kvelden kom og det var tid for å avslutte dagen med utedusj og et glass vin…dere vet…”same procedure as every evening”
Må bare vise frem leggene til Henrik som verken er skittene eller solbrente, men skille fra flisstøv etter kappingen av fliser.
Det er da du virkelig skjønner for en glede det var når vi endelig gav oss for kvelden og kunne ta den utedusjen. Det ble en slags belønning hver kveld etter endt arbeidsinnsats.
Denne dagen var imidlertid Henrik svært så fornøyd med fremdriften og overrasket meg med kranselag som en liten feiring av at både tak og hobbyrom var under kontroll. Det ble bord med duk (riktignok et kjøkkenhåndkle) vin, levende lys og P7Klem på radioen <3 …..
…og det var her jeg kom med den strålende ideen at: “Vet du hva? I morgen pakker vi bagen og drar til Danmark!” Riktignok hadde jeg konsumert et par glass vin (det er alltid da jeg kommer med de lureste ideene..) Henrik var ikke lei å be. Han var om mulig minst like lei varme og svette som jeg var, og lykkelig vitende om at vi ikke skulle ta i en hammer, beisekost eller et vater på et par dager la vi oss fornøyde med den siste ukens innsats mens vi drømte om sprøstekt ribbenstek og varme frikadeller….
Dagen etter var det tidlig opp til…ja, gjett hva???
Strålende sol selvfølgelig, men denne dagen var det helt greit! Vi skulle jo på tur.
Vi kjørte til Larvik med varebilen selvfølgelig….vi skulle jo handle.Og derfra tok vi ferja over til Hirtshals. Skagen var første stopp. Der hadde jeg aldri vært før, bare hørt lovord og sett flotte bilder.
Vi hadde en nydelig overfart i stekende sol og blikkstille vann. Jeg drakk kald rosevin og Henrik var sjåfør…sukk, for en deilig ferjetur og for å ha privatsjåfør..
Planen var å bare kjøre kystveien og se etter skilt hvor det sto “loppis” eller “antikk” for å finne noe fint av ting og tang til hagestua.
Danskene er jo helt rå på å selge antikk og brukt og det er så koselig å bare ta ting på sparket. Kjøre så lenge vi orket, ta avstikkere, stoppe hvor vi ville, spise når vi ble sultne og bestille hotell for overnatting i nærheten når vi var lei av å kjøre.
Det var 3 ting som primært skulle kjøpes: Et gammelt bord. En utslagsvask til å ha inne i hagestua og dør inn til hobbyrommet.
Vår første destinasjon var som sagt Skagen og etter å ha sjekket ledig kapasitet ble Hotel Inger bestilt.
Førsteinntrykket da vi parkerte bilen var så som så, men det var jo ikke der vi skulle tilbringe mest tid…
Andreinntrykket derimot, var bare så hyggelig. Her var det 3.generasjon driver, altså barnebarnet til Inger som hadde tatt over driften av Hotellet. Ingenting var forandret på. Rommet var som når jeg sov over hos mine egne besteforeldre i mine barndoms år og til og med lukten var den samme. Usikker på om det finnes en egen “bestemorlukt” eller om det var møllkuler jeg kjente duften av…uansett så brakte det tilbake hyggelige barndomsminner.
Etter å ha utforsket Skagen “by afternoon” …ja, jeg kan jo ikke akkurat skrive “by night” for det er leggetid for meg lenge før midnatt og spist et nydelig dansk måltid bestående av….
..akkurat ja, frikadeller til Henrik og sprøstekt ribbensstek til meg…sukk… I mitt neste liv så vil jeg være dansk….(eller Italiensk)
Den i midten der er jeg usikker på. Ser ut som en varm camenbert på loff (sikkert sprøstekt loff) og med syltetøy. Sikkert noe jeg lot meg friste av i en meny, for uttrykket “at magen blir mett før øynene” har jeg aldri hørt om….
Dagen etter var det opp til…? Strålende sol selvfølgelig! Det skulle da bare mangle. Det var jo tre måneder med intens sol den sommeren og intet unntak i Danmark de tre dagene vi tilbrakte der.
Frokosten ble inntatt i Ingers hage med små bord innrammet av duftende og fargerike blomster.
Det varmet en gammel blomsterdekoratør og en hageelskers hjerte <3
Frokosten eller morgenmaden var enkel, men til gjengjeld var absolutt alt hjemmelaget. Syltetøy, sild, juice, wienerbrød og rundstykker. Alt var så smakfullt og godt. Kokka kom ut til hver enkelt gjest og tilbød egg i alle varianter og bacon for de som ønsket det. Så gikk hun inn og laget til en og en etter ønske. Det er da du skjønner betydningen av å være gjest på et hotell. Det var som å være barn på besøk hos bestemor i sommerferien igjen. Helt nydelig og oppvarting en gjest verdig.
Selv om fristelsen var stor for å bli værende i 14 dager hadde vi jo dratt for en grunn…eller 3. Vi skulle finne vask, bord og dør(er)
Så ut på landeveien og avgårde med oss. Det var ikke mange kilometerene vi kjørte før det første skiltet med loppis kom til syne. Vi stoppet på absolutt alle steder vi fant, men dessverre var noen stengt og hadde kun åpent til visse tider og noen steder innfridde ikke akkurat til forventningene med mye ræl og søppel. Sånn som her…(bortsett fra at i dag så angrer jeg på at jeg ikke kjøpte den bambusbaren midt i bildet der…)
Ganske tidlig fant vi et antikkutsalg med mange flotte gjenstander og der….rett foran meg stod vasken jeg ville ha. Snakk om flaks…og 1 av 3 gjenstander eller møbler var i boks. Hurra! (Nå skal det sies at det var virkelig flaks, for av de andre 20 stedene vi var innom fant vi ikke en eneste vask…)
Du vet, når du kommer inn på en slik låve som er fylt med all verdens skatter…ja, da kommer skrotnissen frem i både Henrik og meg. Vi syns det er så morsomt å se på alt det gamle at timene bare flyr. Det er jo forundringspakke med stor F.
Og når du rundt svingen kommer til et skilt hvor det står “Krukke og loppisutsalg”, ja da står ikke verden til påske for meg.
Meen, jeg visste jo hva jeg skulle ha og hva vi hadde av plass i bilen så det var verken rom eller tid for å ta opp plassen før jeg hadde bord og dør(er) i bilen. Etter mye kjøring frem og tilbake på småveier havnet vi i Aalborg og bestemte oss for å ta natten der. Nå var Henrik forsynt på å sitte bak et ratt for dagen og var sugen på hva danskene kunne tilby av kaldt og varmt.
Så han fikk seg en velfortjent kald en og en…
..liten en…
…mens jeg falt for fristelsen av en pakke bestående av østers og champagne. For tredje gang i mitt liv smakte jeg østers og for tredje gang likte jeg det ikke. Så nå føler jeg meg ferdig med det….østersen altså…champagne derimot, det skal jeg fortsette med.
Etter å ha fått i oss flytende og fast føde var det deilig å krype til sengs, vel vitende om at vi hadde noen mil foran oss og noen steder å besøke for å finne de siste to gjenstående møblene.
Jeg er jo kriminell når jeg er på hotell altså. Så mett at jeg må ligge i stabilt sideleie…allikevel er det siste jeg tenker før jeg sovner:”Lurer på åssen frokosten er her?” Jeg vet…det er nok en sykdom…
Frokosten skuffet imidlertid ikke denne gangen heller…..
…og etter nok en forspisning var vi klare til å dra videre på jakt etter bord og dør(er).
I 2016 var vi på ferie i Blokhus i Danmark. Altså to år tidligere.
Noen av dere som har fulgt bloggen min husker kanskje at jeg fant dørene i mitt liv på den ferien. Den gangen så trengte jeg ikke disse dørene til noe. Jeg bare visste at det var dørene jeg ville ha og skulle bruke til noe f.eks et drivhus el.l. …om det en gang skulle skje at det ble et slikt hus…
Dessverre kjørte vi en bil den gangen som ikke rommet disse dørene og selv om jeg var på nippet til å sette fra meg både mann og barn i bytte mot å få med dørene hjem, klarte jeg å besinne meg i siste øyeblikk og la de stå igjen. Til stor sorg og et bedritent humør på vei tilbake fra ferie.
Etter hvert som vi nærmet oss Blokhus, spurte Henrik om vi skulle kjøre innom? Såre minner om dørene i mitt liv dukket opp og selv om jeg ikke trodde det var mye å hente..eller finne i Blokhus denne gangen lot jeg meg overtale.
Så Blokhus ble det. I bilen kunne jeg ikke dy meg og det såre temaet om dørene ble nevnt “tenk om de står der fortsatt?”
Henrik syns ikke jeg kunne drømme om det og i så fall så “var det meningen” som han sa.
Gjett hva som var det første jeg så utenfor butikken var?
Akkurat ja…, dørene fra to år tidligere. Det var ikke fritt for at jeg fikk en tåre i øyenkroken da altså…
Henrik mente at vi skulle prute og jeg fly forbannet over i det hele tatt at han kunne tenke tanken…og gav han forbud mot i det hele tatt å prøve seg. Jeg brydde meg ikke om hva de kostet, de fikk koste hva de ville. Dette var dørene i mitt liv og der stod de å ventet på meg. Jeg vet ikke hva det var, men jeg hadde bare lagt min elsk på de. Kjærlighet ved første blikk, kalles det nok.
Jeg tror de stod til 700 danske kroner pr.dør, altså 1400 for begge…noe jeg syns var en gavepakke ut av en annen verden,
Tror dere ikke gjøken av en kæll sa:”Vi tar begge for 1000kr.
Da ønsket jeg at bakken kunne åpnet seg og at jeg kunne forsvunnet ned i den. Så flau…og så forbannet på den kællen som bare måtte prute.
“Klart det”, sa dama…og jeg merket at jeg elsket den kællen mer enn alt annet akkurat da.
Hurra, nå var to av tre mål oppnådd og vi bestemte oss for å ta veien tilbake mot skagen igjen.
Jeg hadde forelsket meg i Skagen og ønsket den siste natten der, men siden det ikke var noe loppis fra Skagen til Hirtshals var vi nødt for å finne drømmebordet på vei fra Blokhus til Skagen. Det var siste sjanse.
Etter tips fra damen som solgte oss dørene havnet vi rett utenfor Blokhus. I en antikvitetsforretning som skulle legges ned da eieren skulle gå av med pensjon.
Butikken var dessverre stengt så innkjøpsansvarlig Augensen trykte nesa si inn i glassruta for en liten kikk…. og der, der mellom vindusgitteret så jeg bordet jeg hadde sett for meg. Akkurat slik jeg hadde tenkt!
Vill i blikket og hysterisk i stemmen henvendte jeg meg til Henrik og sa “her står det!”
Bordet i mine drømmer. Akkurat slik jeg hadde sett det for meg. Du vet, når noe bare er riktig.
Stedet var stengt så det var bare å starte dør-til-dør -runden. Ringe på og spørre hvem som kunne hjelpe oss, for jeg kom ikke til å reise hjem fra Danmark uten akkurat det bordet.
Vi fant mannen som drev butikken, bordet ble kjøpt, men var for stort for å få plass i bilen så takgrind måtte kjøpes….
…og bordet ble demontert med en termos??… før vi fikk stroppet det fast på biltaket, og jeg var altså helt i ekstase og såå fornøyd (selv om det bordet sprengte budsjettet og kostet mer enn hele turen…)
Nå var det bare en natt i Skagen før vi skulle hjem å fortsette på siste rest av hagestua.
Bilen var fullpakket til randen og jeg var fornøyd med innkjøpene. I tillegg til de tre store planlagte kjøpene ble det jo litt ekstra som stoler, keramikk, krukker, oljelamper osv….
Så da var det bare å stoppe i en matbutikk for å få med seg noe av Danmarks spesialiteter hjem….(akkurat som om det er fort gjort, å gå i en matbutikk i Danmark. Jeg er som ungene og vil gjerne kjøpe en av hver…av alt!)…før vi tok ferja hjem.
I strålende vær og flatt vann nok en gang og med hodet fullt av bilder på hvordan jeg skulle innrede.
Batteriene var fulladet…. og jeg klødde etter å komme igang igjen…
Henrik ble rimelig slapp hver gang jeg snakket om det og sa “vi” som i at jeg skulle hjelpe til ….
Jeg så bare øyne som himlet og rulla seg opp i hodet på han hver gang jeg sa ordet “vi”….og det ordet brukte jeg mye(og til mitt forsvar så mente jeg det denne gangen)
Det starter her (etter avstemning fra dere) hvor Henrik (med mye mumling i barten) måtte fjerne sitt høyt elskede, flotte rosablomstrede tre…
….og gjerde og plattingen (akkurat som jeg sa vi skulle, men som han ikke var enig i… Hvis du vil ha en oppfriskning på det kan du lese om det her
I tillegg til treet måtte også plattingen bort. Ikke skjønner jeg hvorfor det var så ille for han, men jeg tror han bare prøvde å holde meg litt nede. Så jeg ikke skulle ta av..hvis du skjønner.
Så, bort og vekk med den. Selv om det snart er to år siden vi begynte husker jeg godt hvor tungt det var å bære vekk de seksjonene, for ikke å snakke om alle spikrene og skruene jeg skrapte meg opp på.
Men, jeg hadde sagt at jeg skulle hjelpe til med alt og jo mindre han trodde på meg…jo mer bestemt ble jeg på å holde ord.
Jeg skulle sannelig vise han at jeg mente det jeg sa, ja.
Så var det bare resten igjen da og å få redda noen av rosene. De gravde jeg opp og plasserte i en balje frem til slutten av sommeren og jaggu klarte noen av de seg og blomstrer villig videre på nye plasser.
Under her fant vi mye kost kan dere tro…masse leker fra guttene var små og minst ett brett med intakte egg fra frittgående høner…
Så er det jo sånn da….at jeg hadde vært fornøyd med et bitte lite drivhus jeg, og det var jo det som i utgangspunktet var planen. Et lite koselig hus hvor det var plass til planter, en stol og meg. Mest fordi jeg ikke skulle skremme Henrik med for stor jobb og for at ikke piffen skulle gå ut av ham før han (eller “vi” da som jeg likte å si) i det hele tatt fikk begynt. For hvis jeg kliner til med for store og avanserte planer, da vet jeg at han ville satt ned foten og da hadde det ikke blitt noe av… Nei, det er viktig at det kommer fra han selv.
Men jeg vet du…, jeg kjenner den kællen jeg! Så her var det bare å bruke det jeg kan som best…. Kvinnelist (og som et ordtak sier: manns list er vel behende, men kvinnelist er uten ende….)
Så da ba jeg Henrik om å tegne et forslag om hva han syns var et fint drivhus og hvordan han syns det skulle se ut.
Da ble det ordning skal jeg si. Han tegnet og kastet, tegnet og kastet mens jeg klappet og strøk på han over hvor flink han var og over hvor fint det ble…så planene de ble både større og flottere for hvert utkast… (hurra!!)
For å peppe han opp maks, sa jeg med min mest fløyelsmyke stemme “men klarer du dette da? Det ser avansert ut og det blir mye jobb, vet du…” …samtidig som jeg klødde han kjærlig på ryggen (det beste han vet) og lovpriste tegnekunnskapene og det fine huset han hadde tegnet..
Det var helt idiotisk å lage et så lite drivhus når vi først skulle i gang mente han, så hvis han bare fikk leid seg en minigraver så skulle alt gå fint…
Den minigravern leide jeg før han rakk å avslutte setningen, for å si det sånn.
Så, da var vi i gang da…en fredagskveld i April…
Det var riktignok noen år siden han hadde prøvd seg med gravemaskin så jaggu var det godt at Line og Jarle kom for å sjekke ut framdrifta.
For Jarle, han kunne sakene sine han! Her gikk det unna….
Line og jeg sprang med hver vår trillebår med jord og leire så svetten silte for å holde tritt med gravemester Jarle.
Et par timer senere så det slik ut…
…og dagen etter tok jeg dette bildet fra verandaen og det var vel da jeg tenkte:”herregud, hva har vi begitt oss ut på….”
Meen, som Henrik sier…det er for sent å snyte seg når nesa er vekk…så det var bare å smi mens jernet var varmt og varmt var igrunn været også. Jeg tror det var denne dagen at temperaturen målte 25 grader og resten av sommeren ble det aldri noe kjøligere heller. Herre min hatt som jeg svettet den sommeren.
Jeg syns det var et trist syn å se. Rot og leire overalt, men sånn må det jo bare være mens man holder på. Jeg vet jo det, men likevel…
Det var bare å fortsette videre. Ingen tid å miste. Arbeidsleder Augensen hadde planene klare for hver dag. Hva vi måtte gjøre, hva vi burde rekke, hva vi trengte til neste dag, hva som måtte bestilles osv….og gikk ikke alt etter planen…vel, da måtte vi bare starte enda tidligere på morgenene. Til Henriks fortvilelse (han er som kjent ikke like morgenfugl som meg)
Hver kveld sørget jeg for å ha noe klart som jeg kunne starte med på morgenen etter og var det ikke noe jeg kunne gjøre på egenhånd så prøvde jeg å rydde. Samle verktøy, plukke steiner, dra på fyllinga med søppel osv…
Ikke helt enkelt å rydde når det ser sånn ut. Det blir bare å flytte rotet fra et sted til et annet, for kaste dette skulle jeg ikke. Det kunne jo hende at jeg skulle bruke det i drivhuset. Det var bare å bite det i seg og tenke at når alt ble ferdig så ville det bli bra. Forhåpentligvis..
Etter å ha lagt på duk var det å fylle på 300 trillebårlass med pukk….(det føltes hvertfall ut som 300 lass)
….før isolasjon ble lagt.
Så var det armering, forskaling, varmekabler…(ja, for det var her jeg skjønte at Henrik og jeg hadde totalt forskjellig syn på hva et drivhus var) For varmekabler var ikke en del av min plan, ei heller i budsjettet. Som budsjettansvarlig hadde jeg ikke laget noe post for uforutsette utgifter. Henrik syns det var dumt å lage noe så solid og stort uten å legge varmekabler. Javel, sa jeg og tenkte at det er sikkert lurt…
Så, endelig kunne betongen komme. Og med den på plass tenkte jeg at nå var alt det kjedelige og grunnlegende ferdig og at nå kunne alt det morsomme begynne… Så en ukes tid nå, så skulle vel mye være gjort…
Så var det grunnmur og forblending med murstein. Samarbeidet oss imellom gikk over all forventning. Jeg hadde sagt klart og tydelig ifra (tusen ganger) at jeg skulle hjelpe til med alt….og jeg mente det. En forutsetning var uansett at han måtte vise meg ting på en skikkelig måte. Ikke bare tro at jeg skulle skjønne hva han mente eller tenkte når han sa noe i en litt irritert, oppgitt og stresset tone. For da skjærer det seg vet du…da tenner jeg og så blir det bare furting og surmuling før det baller på seg. Nei, jeg må ha det skikkelig forklart og så må jeg gjøre det mens han forklarer meg det og ser at jeg gjør det riktig fra begynnelsen.
Jeg var murermester Augensen også jeg…Guri så moro når man mestrer ting man ikke skulle trodd man klarte. Selvtilliten økte i takt med bygget….og varmen lige så…
Mer masse og pukk ble fylt på for å jevne ut bakkenivå.
Og endelig kunne vi begynne på neste trinn. Selve reisverket. Ingenting går fort nok for meg så når vi først kom hit, da tenkte jeg vel at “et par dager nå, så er mye gjort…..”
Jeg ble en racer på å lodde altså….om noen ikke vet hva det er så er det å vatre i loddrett tilstand… (skrev jeg med stolthet 😉 )
Det ene fører virkelig med seg det andre og Henrik som er veldig negativ til forandring fant selv ut at skilleveggen til plattingen måtte bort. Det er så deilig når han finner ut av slikt på egenhånd, for jeg hadde jo skjønt det for lengst selvfølgelig.
Det sitter langt inne altså… å rive noe han tidligere har bygd. Og bjørnebærbuskene som hvert år ble så store og fine med masse bær…de måtte også graves opp..uff, det var det værste for meg.
Med reisverket godt i gang var det bare å begynne å beise. Gud bedre så glad jeg er for at jeg startet beisingen med en gang. Hver kveld før vi skulle gi oss var det frem med kosten og beise over alt. Absolutt alt har jeg beiset over 3 ganger. Tenk for en jobb det hadde vært om jeg skulle ventet til slutt med det.. Grøss og gru..
Dette var vel den uka jeg likte best. For det gikk så unna. Stor forandring fra dag til dag…bortsett fra været som var like forbannet varmt. Til glede for alle med hytte og båt selvfølgelig. Til plage for oss “håndtverkere” bak i en trang hage. På ettermiddagen kom myggen og mens jeg stod der og holdt en blytung bjelke måtte jeg bare la den stikke, stikke og stikke..for det var meg den la sin elsk på selvfølgelig….
Vi måtte tilslutt ta oss en ukes pause midt i byggingen. Det ble rett og slett for varmt. Tenk det…
Ingen av oss hadde energi til å jobbe i den varmen for nede i dumpa hos oss kokte det, rett og slett. Det var jo ikke meningen at den pausen skulle vare så lenge, men varmen gav seg jo aldri. Tilslutt skjønte vi at skulle dette bli ferdig før høsten kom så måtte vi bare tråkke til igjen.
Som sagt så gjort og som Henrik sa…”bare vi får begynt på taket. Da blir det ferdig på et øyeblikk”…
Jommen sa jeg smør…
For “unna” for meg er en…max 2 dager. Tak tar jaggu tid skal jeg si. Når plankene ikke er samarbeidsvillig og ikke vil passe i hverandre så blir det mye banning. Mest fra meg selvfølgelig…som hadde sett for meg at det skulle bli innflyttningsklart på noen dager. I hodet mitt hadde jeg allerede begynt å plukke tomatene jeg skulle ha der inne…..
Så kom det endelig regn… Hurra altså! Noe så godt…endelig skulle det bli frisk luft og normal norsk sommer og i påvente av at den ene regndagen sommeren 2018 skulle gå over fant jeg ut noe lurt…
“Vi pusser opp badet” sa jeg. “Så har vi et prosjekt for dårlige værdager”. da var det rett før Henrik fikk meg lagt inn tror jeg. Så sånn ble det. Badet ble ribbet for oppussing og det dårlige været som endelig kom, gikk over akkurat idet vi hadde vært på fyllinga med dusjkabinettet og baderomsinnredningen. (Når jeg nevner den historien nå.. det skjer ikke ofte, så ser han alvorlig på meg og sier: “Tenk at du har evnen til å le av det”…jeg tok nok litt for mye Møllers tran den sommeren ja…)…
Dagen etter var solen tilbake…. og vi var uten bad.
…så resten av sommeren gikk med til drivhus igjen. Badet fikk vente og vi dusja ute etter endt arbeidsdag helt frem til begynnelsen av Oktober. Jada, de gærne har det godt. Vi jobbet til ni hver kveld, da gav vi oss. Tok en dusj ute……
….og satt oss ned rene og slitne i hver vår pysjbukse mens vi stirret rett frem i kveldsvarmen…
…i 2 timer hver kveld, før jeg svima av i det hodet landet på puta for å drømme om…..
…mer beising, beising og atter beising. Jeg var rimelig lei av å beise til slutt.
Så var det taket da. Dårlig tålmodighet og høydeskrekk er en dårlig kombinasjon. Så mens vi la taket var det godt med litt hjelp. Det ble litt 2 klovner på taket og en på bakken. For mens vi satt på taket og skulle prøve å få ting gjort stod Henrik på bakken og instruerte mens han rev sitt hår…….
Men, det gikk bra det og. Tak ble det og den dag i dag er det fortsatt potte tett.
Dette paret kjøpte Henrik til meg i gave mens vi bygde. Han syns de minnet litt om oss sa han. Jeg vet nå ikke det….
Første store skuffelse ble taket. Jeg har samlet på noen gamle solide, kjøledører i 10 år til akkurat dette bruket og hele ene siden var tenkt til disse. Det var også disse Henrik hadde tatt utgangspunkt i når vi bygde reisverket. Det skulle gå lett å sage ut for å sette inn disse vinduene til slutt. Men nei, rammene på de glassene var helt umulig å få av samme hva vi prøvde. Så da stod vi der da….uten glass i taket. Da brast på en måte drivhusdrømmen litt, for uansett ville det ikke bli lyst nok til å drive frem noe som helst med tett tak. Det ble et par takvinduer i stedet…og i tillegg måtte vi bestille mer takstein (jeg hadde bestemt meg for en ganske så eksklusiv takstein for siden vi kun skulle ha det på den ene siden syns jeg vi kunne koste på oss det….nå måtte jeg bestille til enda en side. Så ikke bare ble det forandring i utseende, det gikk et par kroner ekstra til både takvinduer og takstein. Usj, snakk om budsjettkrasj…..(attpåtil har vi flyttet rundt på de glassene i ti år…)
Så, litt betuttet, noe blakkere og mye kål senere var vinduene og takstein på plass. Vi var fortsatt kjærester og hadde en hyggelig tone med hverandre. Henrik var kjempeimponert over innsatsen min, og det beste av alt… vi kunne snart begynne innvendig.
Og for dere som nå syns jeg er veldig urimelig som kan si at Henrik er utålmodig, så er han det (bortsett fra med meg… der er han veldig tålmodig) og jeg har endelig skjønt at Rom ikke ble bygd på en dag. Ting tar tid.
Henrik har to mottoer. Det ene er “alt for Lise, alt for hagen” og det andre er “happy wife, happy life…”
To be continued…….
Etterord: Henrik tok synstest og fikk seg briller senere den sommeren.
Da gjenstår det bare å ønske God søndag. Jeg har kastet meg på surdeigstarter og surdeigsbaking og er i gang for n`te gangen uten at jeg får noe dreis på det. Vi får se hvordan det går i dag med ny surdeigsstarter…. Den som gir seg er en d….
